Team Jugoslavia

Av Fotballdirektoratet (en koalisjon av Mina Finstad Berg, @minafberg, og Magnus Forsberg, @forsberg)

Før Øst-Europa ble en uoversiktlig smørje av lilleputtstater var store deler av området innrettet i noe mer ordnede former. Nå har disse landene riktignok kanskje vunnet litt demokrati og frihet og sånn, men vi tror de har tapt en del på fotballfeltet. Vi har derfor satt oss ned og tenkt ut hvordan landslaget til Jugoslavia ville sett ut, dersom Jugoslavia fortsatt var en greie.

For å sikre noen klare rammer mener vi med ”Jugoslavia” her det som tidligere het Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, og bestod av områdene på kartet under. Kosovo er ikke med i verken UEFA eller FIFA, og får således ingen plasser på laget (Vi liker Kosovo altså, men det blir for vanskelig når landslagstroppen deres ikke er å finne på Wikipedia. Vi er ikke nørds her, liksom).

Keeper:
Samir Handanović – Slovenia – Inter Milan.
Inter-keeperen er en sterk sisteskanse som har utmerket seg med 68 landskamper for Slovenia, og som med sin bosniske bakgrunn blir et harmoniserende bindeledd på dette laget. Da Handanović spilte for Udinese i 2011/12-sesongen tangerte han Serie-A-rekorden fra 1948/49 for flest strafferedninger i en sesong, med seks blokkerte straffespark.

På benken:
Asmir Begović – Bosnia og Herzegovina – Stoke City
Fordi det kan være nyttig med en keeper som gjør ting som dette – selv om han spiller på Stoke. Han ble stemt fram som Stoke player of the season av fansen for innsatsen forrige sesong. Stokefansen er ikke bortskjemt med haugevis av storspillere, men i de blindes rike er den enøyde konge osv. Og han har i det minste danka ut Peter Crouch.

Forsvar:
Forsvarsfireren var utvilsomt den vanskeligste å ta ut. Tidligere Jugoslavia har oppfostret en rekke forsvarskjemper, og det er langt mer enn fire spillere som fortjener en plass på laget. Interessant er det også å se hvor mange forsvarsstorheter som kommer fra Serbia. Det bør kanskje ikke overraske oss, for vi husker vel alle at Serbia og Montenegro klarte seg gjennom alle ti kvalifiseringskampene til VM 2006 med bare ett eneste baklengsmål, men vi kunne fint klart å sette sammen en solid bakre firer bestående kun av spillere fra Serbia.

Nemanja Vidić – Serbia – Manchester United.
Selvskreven i startelleveren! Vidić er utvilsomt lagets største profil. United-kapteinen er en bunnsolid forsvarer med masse rutine, og skulle ikke ting gå etter planen på banen kan han trå til på andre, mer håndfaste måter. Han er nemlig nøyaktig så badass og beintøff som en serbisk midtstopper skal være. Vidić trakk seg fra landslagsfotball i oktober 2011, men vi tror vi kan overtale ham til å spille for det gjenforente Jugoslavia likevel.

Emir Spahić – Bosnia og Herzegovina – Bayern Leverkusen
Bosnia og Herzegovinas 33 år gamle landslagskaptein er enda en solid og rutinert forsvarskjempe. Som mange av sine øst-europeiske forsvarerkollegaer sliter han tidvis med trangen til å takle litt for hardt, litt for sent og litt for ofte, men på dette laget ser vi det heller som en styrke enn en svakhet. Emir er født i Kroatia av en bosnisk mor og en montenigrinsk far, så han er perfekt på vårt balkanpartylandslag! Dessuten ser han litt ut som han kan spille Batman på film. Det trekker opp. Funfact: Spahić er fetter med Bosnias landslagsspiss Edin Dzeko, som vi skal stifte nærmere bekjentskap med snart.

Aleksandar Kolarov – Serbia - Manchester City
Kolarov er kanskje den spilleren som i størst grad var selvskreven på dette laget, men det er ikke på grunn av hans enorme kapasitet og allsidighet i forsvaret. Ei heller er det fordi han i 2011 ble kåret til Serbias beste fotballspiller. Grunnen er langt mer menneskelig og enkel. På alle fotballag trenger man den personen som er det sosiale limet. Personen som tar ansvar for julebordene, for å huske kollegaenes bursdager, for å spre glede og samhold. Er Aleksandar den mannen? Vi tror det. Og her er grunnen:

Dejan Lovren – Kroatia – Southampton
Denne plassen var egentlig tiltenkt Branislav Ivanović, men vi var nødt til å ta et vanskelig valg. Southampton-forsvareren er bedre enn hans unge aldre burde tilsi, og ble allerede i 2010 inkludert på Don Balóns liste over de 100 beste unge fotballspillere i verden. Ivanović er nok objektivt sett en bedre spiller, men til slutt ble det avgjørende å få til en god balanse mellom landene. Dessuten var jo Southhampton over Chelsea på tabellen frem til forrige serierunde. Det hadde vi tenkt å gjøre et poeng av, men i kjent Southhampton-stil ble det rota bort. Vi slår oss derfor til ro med at selv om Southhampton bare er nesten like gode som Chelsea er de fortsatt et langt mer sympatisk lag, og Lovren får bli i troppen. Godt mulig du syns vi er premieidioter nå. Si fra i kommentarfeltet.

På benken:
Neven Subotić – Serbia – Borussia Dortmund
Litt fordi han er en kjempestødig forsvarer som med sine 24 år fortsatt er relativt ung og lovende. Mest fordi vi digger Jürgen Klopp og krever at en av hans spillere er med på laget.

Midtbane:
Luka Modrić – Kroatia – Real Madrid
Playmaker. Legende. Spjæling. Har vært årets spiller i både Kroatia og Bosnia. Da han gikk fra Tottenham til Real Madrid var det den største overgangssummen noen kroatisk spiller hadde gått for. (På andre plass ligger faktisk også Luka Modric, som ikke var gratis da han gikk fra Dinamo Zagreb til Tottenham heller.) Det har aldri herska tvil om hvem som er Balkans midtbanegeneral, og Modric er nok også den heteste kandidaten til kapteinsvervet på vårt lag.

Miralem Pjanić – Bosnia og Herzegovina – AS Roma
Litt flaks og mye hardt arbeid måtte til for at denne midtbanegiganten skulle kvalifisere for laget vårt. Pjanić vokste nemlig opp i Luxembourg, og spilte på aldersbestemte landslag der. Faktisk scoret han Luxembourgs eneste mål i U-17 EM i 2006, der Luxembourg hadde klart å lure seg med i kraft av å være arrangørland. Pjanić fant senere ut at han ville spille for Bosnia og Herzegovina, men hadde verken Bosnisk pass eller tillatelse fra FIFA til å bytte nasjonalitet. Til slutt måtte et medlem av presidentskapet i Bosnia og Herzegovina trå til, og Miralem fikk sin første landskamp i hvitt i 2008.

Ivan Rakitić – Kroatia – Sevilla
Nok en spiller med blandet nasjonalitet. Da Sevilla-kapteinen bestemte seg for å ditche landslaget til sitt fødelands Sveits til fordel for det Kroatiske landslaget ble ytre høyre i Sveits så forbanna at familien hans mottok truende brev og telefoner. For oss holder det at han er en knallsterk midtbanespiller, som av og til kan gjøre ting som dette:


Valter Birsa – Slovenia – AC Milan
Da Valter Birsa plutselig ble Milanspiller i sommer var det få som skjønte bæret. Milan ville kvitte seg med den ekstremt middelmådige Bakaye Traoré, og rigga en byttedeal med Genoa, som hadde planer om å låne ham videre til Olympiakos (klassisk italiensk mercatio). Tilbake skulle Milan få Birsa, et ukjent navn for de fleste. Olympiakos ombestemte seg i siste liten, Genoa ville ikke lenger ha Traoré, men Birsa hadde allerede blitt Milanspiller. Tilbake satt Milanfansen og klødde seg forvirra i hodet mens de prøvde å skjønne hva slags spiller de plutselig hadde fått i fanget. Men med et par livsviktige mål og noen pene frispark vant han fansens hjerter, og opp mot Milan-Barca var uttrykket ”den argentinske Birsa” allerede etablert som kallenavn på Messi. Birsa kan dessuten skilte med å være tidenes yngste slovenske landslagsspiller (han debuterte som 18-åring), samt å ha tredje flest landslagskamper, så det lar seg lett forsvare å gi ham en plass i startelleveren.

På benken:
Adem Ljajić – Serbia – AS Roma
Unggutten ble henta inn av Roma i år for å erstatte Erik Lamela, som dro til Tottenham (sucker). Det ble litt bråk rundt ham da han ble pælma ut av det Serbiske landslaget fordi han nekta å synge nasjonalsangen av ”personlige grunner”. Vi velger å tro at han heller ville synge den Jugoslaviske nasjonalsangen, og gir ham en plass på benken.

Angrep:
Edin Džeko – Bosnia og Herzegovina – Manchester City
Det er ikke flust av gode spisser fra tidligere Jugoslavia, men det gjør lite når de man kan finne holder såpass høyt nivå. City-spissen er kjent for å score viktige mål med få minutter igjen på klokka, en bragd han har gjentatt gang på gang i Tyskland, England og på internasjonalt nivå. Džeko er dessuten en fin fyr, og har som Bosnias første UNICEF-ambassadør gjort en solid innsats for barn i hans krigsherjede hjemland. Det at han er Milansupporter skaper splid innad i fotballdirektoratet, men det får vi heller leve med.

Mirko Vucinić – Montenegro – Juventus
Lagets eneste montenegriner. Vucinić er en goalgetter som har vist seg å være et viktig tilskudd i stallen til Juve. Selv om han har scoret en del viktige mål for både Juventus og sin tidligere klubb AS Roma, så er han nok mest kjent for sine uortodokse målfeiringer. Vucinić tar nemlig ikke av seg trøya når han scorer…



På benken:
Eduardo Da Silva – Kroatia – Shaktar Donetsk
Målfarlig brasil-kroat. Litt med fordi han heter Eduardo Da Silva, litt med fordi han er en habil spiss, mest med fordi han kom tilbake fra en skade som denne. (VI ADVARER MOT STERKE BILDER)

Så der har vi laget! En førsteelver med god balanse både på hvor spillerne spiller og hvor de kommer fra, og en solid benk. Det eneste vi mangler er en trener. Tito er vel død, så umiddelbart foreslår vi Vladimir Putin, men det kan hende han har andre ting å gjøre.

Hva tror dere? Ville dette laget hevdet seg i EM? Og har Jugoslavia egentlig tjent eller tapt mest på å splittes opp i flere land? Kjør debatt!