Snart er det bare én igjen

Av Eivind Bisgaard Sundet

Når stadionuret slukkes på Britannia Stadium i Stoke søndag ettermiddag, er Francesco Totti den eneste igjen. Da har Steven Gerrard spilt sin siste kamp for Liverpool Football Club. Bortefansen står igjen og hyller Gerrard med sine mer enn 700 kamper for klubben.

Det er ikke bare Liverpool-supportere som vil kjenne dette på kroppen. Fotballromantikerne vil kjenne at tyngdekraften - slik de kjenner den - endrer seg. I større fart enn noensinne vil de kjenne en dragning mot fotballens sorte hull, og den dagen Francesco Totti henger fra seg drakt nummer 10 i Roma, da har fotballromantikken fått sitt banesår.

Spillere som er så gode at de vinner alles hjerter, men ikke titler, er en sjelden rase. På Åråsen hadde Lillestrøm Tom Lund, i Southampton hadde de Matthew Le Tissier, og i Bilbao hadde de Julen Guerrero.

I nyere tid har vi hatt Totti og Gerrard. De har begge vært spesielt lojale og dyktige. De utstråler en spesiell karisma. Den ene er Captain Fantastic, og den andre keiseren av Roma. De har kun spilt for én klubb, og alene har de båret hvert sitt lag på ryggen. Denne spesielle miksen har gjort dem til verdensstjerner.

Ja, de har vunnet en tittel i ny og ne, men hverken Roma eller Liverpool har vært stabilt i verdenstoppen de siste 30 årene. Gerrard og Totti er kuttet fra det samme treet som Giggs, Xavi og Maldini, men greina til Gerrard og Totti har ikke båret de samme fruktene. Totti og Gerrard har et seriemesterskap mellom seg, Giggs, Maldini og Xavi har 30.

Vil vi noen gang få se spillere av slikt kaliber være så lojale i fremtiden? Jeg tror svaret er nei, og den moderne fotballen har seg selv å skylde for at fotballen blir fattigere.

I den pengedrevne moderne fotballen er det ingen som er tjent med at superstjerner som Gerrard og Totti blir værende i moderklubben. Ikke en gang moderklubben er tjent med det. Fotball har vært butikk lenge, men da Gerrard tok sine første skritt i gangene på Anfield som læregutt, var det Roy Evans, den siste rest av klubbens "Boot Room", som ledet klubben. The Boot Room var Liverpool Football Clubs episenter i 30 år.Det var her grunnlaget for klubbens hegemoni i engelsk fotball ble lagt. Hele 13 seriemesterskap ble pønsket ut i det nedslitte rommet mellom 1963 og 1990. Nå er Liverpool eid av et amerikansk selskap. Det autentiske Boot Room er borte, men noe på Anfield heter fortsatt Boot Room, og det er en hamburgerbar. For eierne er en moderne fotballklubb en butikk. Identitet og tilhørighet er viktige bestanddeler i merkevaren. Det romantiske bildet av lokale unggutter som får sjansen til å bli stjerner vil alltid være en del av en moderne fotballklubb. Tony Hibbert-ene og Jamie Carragher-ene kan prate om udødelig kjærlighet. De kan stille seg blant fansen når de er skada og holde liv i illusjonen om fotballklubben som noe større enn en pengemaskin.

Dette er ikke rollen til ballbegavelser som Totti og Gerrard lenger. De er for gode salgsobjekter. Og her må vi skille mellom klubber. De aller største klubbene i verden vil kunne ønske holde på noen spillere en hel karriere, men fremtidens Liverpool og Roma vil ikke ta den sjansen. En overgang for en stor stjerne som eksempelvis Bale til Real, er en overgang som alle vinner på. Selgende klubb tjener enormt. Spilleren får flere pokaler og mer penger. Agentene tjener på det. Og kjøpende klubb tjener på det.

Når alle vinner på at stjernene går, hvorfor skal vi tro at noen vil det annerledes? Selv ikke den verdensomspennende hyllesten av Steven Gerrard ser ut til å ha har gjort nevneverdig inntrykk på stjerneskuddet Raheem Sterling.

Gerrard var det siste håpet for Liverpool. Han har minnet dem om klubbens ærerike fortid og med han forsvinner den siste lille rest av autentisitet og eimen av The Boot Room er for alltid borte.

Samtidig i Roma, sitter Fransciso Totti med en siste svovelstikke.