En gang manager, alltid manager

Av Eskilona

Det er overhodet ingen overraskelse at Ole Gunnar Solskjær er en av ytterst få nordmenn som livnærer seg av å være fotballmanager. Han har nemlig både tenkt og handlet som en manager i snart 30 år.

På 80- og 90-tallet var gatecuper umåtelig populært i Kristiansund. Alle nabolag med så mye som den minste antydning til en grus- eller gressflekk hadde sin egen cup med kiosksalg, feedback-utsatt høyttaleranlegg og fruktkurver som premie. Røssern Cup ble etterfulgt av avarter i Brunsvika, Vikan, Bolga, Karihola og Myra. Dette var lenge før internett og e-post, så informasjonen ble spredt på gamlemåten, altså type jungeltelegraf. Likevel hadde de et oppmøte og en prestisje ikke en Facebook-gruppe i verden kunne utkonkurrert. Vel, det er i alle fall sånn jeg husker det. Alt var som kjent bedre før.

Hva har så dette å gjøre med én av tjue managere i Premier League? Jo, og her kommer en påstand: Ole Gunnar Solskjær var en av tidenes første profesjonelt tenkende og utøvende managere i Kristiansund. På den tiden regjerte det fryktinngytende mannskapet i Samba La Palme på gatecup-tronen. Anført av en stamme av teknikere fra KFK - med en forkjærlighet for få touch - utførte de i grunn en slags tidlig tiki-taka-variant, bare uten noe særlig fokus på gjenvinning. Uansett. Iført proffe drakter med sponsormerker, sopte de med seg det meste av både heder, ære og fruktkurver. Kanskje sågar også det viktigste av alt på den tiden; de peneste jentene. Gatecup-groupiene.

Jeg husker ikke hvor interessert OGS var i jenter på den tiden, men jeg husker én ting. Han hatet KFK. OGS var flasket opp hos rivalen CFK og kunne naturlig nok ikke stå og se på rivalenes gatecup-dominans. Noen konsentrerte timer på gutterommet i Korallveien senere
 var planen klar. Brunsviken Sportsverein (BSV) var født. Spillende manager, nummer 10, først i alt og lagkaptein: Ole Gunnar Solskjær.

Først på agendaen var å bygge en slagkraftig tropp. Lagkamerater fra CFK var selvskrevne, mens søskenbarn, hans egen søster og nabogutter fikk roller som stallfyll. I retrospekt er jeg meget tilfreds med bare å ha figurert i spillerstallen til (i skrivende stund) Norges eneste PL-manager. Det er mye rart som har festet seg i hukommelsen opp gjennom, men resultatene fra gatecuper er ikke blant dette. Dog kan det umulig ha startet spesielt bra, for det gikk ikke spesielt lang tid før jeg ble kalt inn til et møte på gutterommet i nabohuset. (Jeg vil så gjerne si at han hadde teppe på det rommet, men det tror jeg ikke). Laget hadde sannsynligvis underprestert og kanskje var det murring i spillergruppa. Møtet endte i alle fall med at managerens eget søskenbarn Ove ble degradert som kaptein, og jeg utpekt som arvtager. Så vidt 10 år og kaptein på ”prestisjeprosjektet” Brunsviken Sportsverein. Nyttig idiot eller ikke, stas var det. Jeg hadde sannsynligvis ikke peiling på hva det innebar, ei heller noe ønske å bli det, men sannsynligvis, i alle fall nå i ettertid, var det der fotballkarrieren min nådde toppen. For foreløpig er vi nemlig en ganske eksklusiv gjeng Daniel Berg Hestad, Ove Johansen (den degraderte), Mark Hudson, og meg.

Det har etter hvert gått 25 år siden han styrte gatelagsskuta i havgapet med hard hånd, uten den minste frykt for mytteri i egne rekker. Majoriteten av løkkebanene har for lengst grodd igjen eller blitt til ballbinger. Ungene er inne og spiller FIFA, mens den da 10 år gamle kapteinen har blitt 36 år og feit.

Én ting er dog den samme. Ole Gunnar Solskjær er manager.